Hustadvika Magasinet 01 2022

22 012022 HUSTADVIKAMAGASINET - handel, næring og fritid i Hustadvika kommune TORGBUSSEN Alle godt voksne husker han Håkon med «Torgbussen» (bygd i 1967) – den rullende kiosken på Torget i Molde. – Som ganske ung jente måtte jeg ta ei økt alene med salg av sjokolade, frukt og andre småvarer – først og fremst varme pølser. Kundene sto i kø og salget gikk strykende, helt til det ikke var flere varme pølser igjen. Jeg var urutinert og hadde glemt å legge nye pølser til oppvar- ming. Da ble jeg naturligvis flau og fortvilt, mimrer Anne Turid i sofakroken, mens hun blar opp i Romsdals Budstikke fra 7. juli 1990. – Mor var med i arbeidet, og far hadde ansvaret for Torg- bussen til han pensjonerte seg. Da overlot han bussen til Sigrun og Einar Strande. – Hadde far din et nært forhold til Bjørnsund i alle år? – Ja, det vil jeg absolutt si. Mor var fra Elnesvågen og vi bodde i Molde, men Bjørnsund var en viktig del av røttene til familien. Bestemor flytta inn til byen og bodde i kjelleren hos oss i Sollivegen på sine eldre dager. Vi reiste til Bjørnsund og besøkte tante og onkel når vi hadde anledning. – Hvordan var forholda ute på øyene da? STOR AKTIVITET – Dette var glanstida for Bjørnsund. Fiskeribedrifter var i gang. De voksne møttes i arbeid og fritid, ungdommene hadde et godt samhold, og ungene leika rundt alle hus. Lyder og lukter husker jeg fortsatt – alt dette var spesielt for Bjørnsund. Bua var møteplassen når rutebåten kom med passasjerer, varer og post. Handelsmannen hadde postkontoret og delte ut posten. Han hadde sikkert oversikt over mange korrespondanser. Jeg husker det som om dette skjedde hver dag, men slik var det nok ikke, sier Anne Turid Myrbostad, og trekker fram et spesielt minne fra Bua. – En dag var det så tett med folk, så mye våte klær og så mye røyk inne på Bua at jeg måtte gå ut for å puste. Det var rett før jeg besvimte. Stemninga var god, men inneklimaet var nok ikke etter dagens forskrifter. – Rutebåtene «Legona», «Lun» og «Bjørnvåg» gikk rutene sine i ulike tidsepoker. Sivert Olsen var skipper på flere båter. Han hadde et lunt smil og gode kommentarer. Omtrent ved annonsert avgangstid en dag kom ei reisende dame bort til Sivert «på Langhammera». Hun spurte: «Når skal denne båten gå da?» Sivert svarte: «Båten ska gå når i he ete opp appelsina mi.» – Far din opplevde altså ikke fraflyttinga på samme måte som mange andre. Var han likevel opptatt av det som skjedde på slutten av 60-tallet og tida videre? MERKELIG TID – Han var opptatt av prosessen og at den skulle være rettferdig. Jeg husker at han tok kontakt med sentrale myndigheter. Naturligvis måtte også han etter- hvert innse realitetene – at tida var over for Bjørnsund med fastboende innbyggere. Det ble ei stille og merkelig tid på Bjørnsund, sier Anne Turid. – Som den eneste i søskenflokken var far interessert i å overta barndomsheimen. Jeg har alltid vært glad for valget han gjorde. «Bjørnsund kommer til å bli et ferieparadis», sa far den gangen. Da lo tante, slo seg på låra og sa: «Hær på’n Håkon, han ska feriere på Bjørnsund!» – Etter hvert reiste stadig flere ut til Bjørnsund i helger og ferier. Nye generasjoner og tilflyttere har tatt over hus og eiendommer, og all ære til dagens «bjørnsundinger» for måten de ivaretar eiendommer og miljø på. Det ble igjen liv og røre i øysamfunnet, sier Anne Turid, og så kommer avslutningsreplikken: – For meg har Bjørnsund alltid vært en viktig del av livet – og slik blir det! ØYSTEIN EIK [TEKST OG FOTO] PÅ BILDET av Anne Turid Myrbostad sitter hun med ei reportasje i Romsdals Budstikke fra 7. juli 1990. Bildet av Torbjørg og Håkon Rasmussen ble tatt ved huset på Bjørnsund tilbake på 1970-tallet – av en journalist i avisa Fylket. Bildet av kiosken på Torget i Molde er lånt – med takk til en for meg ukjent fotograf.