Hustadvika Magasinet 01 2024

26 012024 HUSTADVIKAMAGASINET - handel, næring og fritid i Hustadvika kommune Vi sitter i hagen hos Werner Øye og Karen Kvendseth. En skorstein, som stikker opp fra et torvtak i hjørnet av hagen, røper at der ligger smia. Sola skinner, verdens beste kanelboller kommer på bordet, de to sjarmerende lagotto-kjendisene Indi og Saga har frisørtime hos Karen nede i kjelleren, fotografen er ikke stressa i dag, vi har lagt telefonen langt unna og har nesten ikke kontakt med den store verden og problemene som finnes der ute. Her er fred og ro – og tilværelsen er tilsynelatende bekymringsløs. HISTORIE Hobbysmed kaller han seg. Yrket er elektriker og automatiker, og Hustadmarmor er arbeidsgiver. – Smed er jeg etter vanlig arbeidstid, og slik har det vært i 35 år, forteller Werner. – Særlig de siste åra har jeg dykka nokså dypt ned i dette faget og i historia om smiing. Jeg har lest og studert på andre måter, og har prøvd å praktisere det jeg har lært. Målet mitt er å smi slik de gjorde det på 1600-1700-tallet. Da hadde de bare hammer og tang, og arbeidsdagen kunne vare både 12 og 14 timer. Om de arbeidet på feil måte, ville kroppen være ødelagt etter få år. Rett teknikk er helt avgjørende, og jeg jobber stadig med å forbedre min måte å jobbe på. – Mange hobbysmeder er opptatt av fint og kostbart utstyr, men skjønner de hva de holder på med? Etter dette retoriske spørsmålet forteller Werner om utfordringa han ga seg sjøl: Lage et fullt brukbart knivblad på øyemål med enkelt utstyr. KONTROLL – Jeg begynte å studere japanske smeder. Noen av dem arbeider fortsatt etter teknikk som var i bruk på 1200-tallet. De bruker bare øynene for å sjekke temperaturen. Fra første til siste oppvarming har de hundre prosent temperaturkontroll, og hvert eneste hammerslag skal være rett. De siste åtte åra har jeg konsen- trert meg mye om dette, og mener at jeg har kontroll nå. For en japansk smed gjelder det ikke bare teknikk og det han ser, men like mye måten han tenker på. Slik tenker han: «Jeg smir 10 blad, ingen har feil. Da kan jeg ikke vite om de 10 er perfekte. Om jeg smir 10 blad og tre har feil, vet jeg at sju er perfekte.» En norsk smed vil helst lage 10 blad fortest mulig, og det skal ikke være feil. Hva er forresten perfekt? Min filosofi har blitt å lage tradisjonelle norske blad med japansk tankegang. For en japaner er det viktig å få best mulig kniv ut av det stålet han har, altså å utnytte stålet best mulig. KVALITET – Over til et annet tema som er interessant og gjelder alle handverk. I dag er vanlig tankegang slik: Har produktet en bra finish, så har det også bra kvalitet. Går vi tilbake til 1600-1700-tallet, ser vi at kvaliteten var god, produktet var holdbart, men finishen var ikke alltid så god. I dag er det altså omvendt: Produktet ser fint og bra ut, men kvalitet og holdbarhet trenger ikke nødvendigvis være bra. Når den japanske smeden greier å kontrollere temperaturen fra start til slutt, og har full kontroll på hvert hammerslag til bladet er ferdig smidd og kvesst, blir det så kvast som et knivblad kan bli. WERNER ØYE HVA SKJER MED DEG NÅR DU GÅR INN I SMIA? – Da ligger alle bekymringer igjen ute. Der greier jeg å legge igjen alle tanker som ikke skal få være med inn. Jeg går inn i min egen boble og er bare smed, sier Werner. «Å lage noe enkelt kan være veldig vanskelig. Det jeg sier om bluesmusikk, gjelder også for smia. Igjen handler det om å gjøre gode og enkle ting uten mye utstyr.» TRE JAPANSKE KNIVER fra Werner si smie. Øverst: Japansk grønnsakskniv. Midten: Ko-tanto som blir brukt til å stelle det japanske kulturlandskapet. Nederst: Deba – en japansk slakte- og filetkniv. Denne har asymmetrisk eller singel egg (flat på ei side) som er vanlig på japanske kniver. TIDLIG PRODUKSJON – Det er mange år siden jeg laget disse knivene, og jeg lager ikke kniver nå. Det er smiing av knivblad som først og fremst interesser, sier Werner.