5
– Noen ganger kan man dø også, skyter
Anna inn. –Men det håper jeg ikke skjer,
slik at hun fortsatt kan leke med meg.
– Jeg tror det er viktig å være ærlige
overfor barna på at man ikke alltid får
svar på det man ber om, sier Nils Ingar.
-Vi kan ikke bare late som at bestemor
har blitt frisk. Barna våre trenger en
tro som også tåler det som kan være
vanskelig.
– Da prøver vi å formidle at det går an å
fortsette å tro likevel og fortsette å be.
– Jesus liker at vi maser, sier Marie.
Undre seg sammen
Å tørre å være ærlig er et uttrykk som
går igjen rundt bordet mens kveldsma-
ten fortæres.
– For noen tror jeg det oppleves som
noe veldig personlig å skulle snakke om
tro. Så personlig at man ikke engang har
lyst til å snakke med barna sine om det,
sier Marie. -Men selv om man ikke har
et avklart eller et veldig gjennomtenkt
forhold til egen tro, tror jeg likevel det er
viktig å kunne snakke om det, fortsetter
hun.
– Her forleden satt Anna og funderte på
om det ikke blir veldig trangt i him-
melen, siden det er så mange folk der,
forteller Nils Ingar. - Så det handler vel
egentlig om å ta i mot de spørsmålene
som kommer, og at vi viser at vi er villige
til å snakke med barna om dem, og
undre oss sammen med dem, fortsetter
han.
For når man er 3,5 år undrer man seg
over mye.
– Det er jo ikke alt det går an å svare på
heller, sier Marie. – Og da sier jeg bare
at jeg vet ikke alt. Og da pleier Anna å
svare: – Men jeg vet, for barna vet alt!
Kveldsmaten i Raneset går mot slutten
og rundt kjøkkenbordet er det liv og
røre. Latteren sitter løst både hos små
og store. Anna er ferdig å spise og traller
i veg på «Dangelbærsangen» før hun
plutselig stopper opp, tenker seg litt om
og sier:
– Det er bare Gud som kan skape. Bli
folk! Bli trær! Bli planter! Han bare sa
det, og så ble det. Det kan ikke vi. Ikke
pappa, ikke mamma, ikke Bjørnar og
ikke jeg.
– Ikke onkel Eivind, en gang, skyter
mamma inn, – Enda han er lege.
– Nei, han kan bare gipse, sier Anna, og
alle ler.
Tannpuss og kveldsstell gjøres unna.
Barnerommet er lekerom på dagtid,
og turnringer og hoppemadrass flyttes
unna så Bjørnar sin seng kan stå ved
siden av Annas. Når sengene er kla-
re kryper de til køys begge to. Og på
sengekanten sitter pappa. Det er tid for
kveldsbønn.
– Vil du be, Anna? spør pappa.
– Nei, i kveld kan du, sier Anna. – Og
da må du be for foten og ryggen til
bestemor.
Mer om temaet «Tro i hjemmet» på
side 15.
Anna på 3,5 år ber for bestemor.
Kos, prat og kveldsbønn på sengekanten når Nils Ingar Drøpping legger barna Bjørnar og Anna.
