26
Da Jac Jacobsen
så Huldra i Ulvådalen
Troverdig reiseminne frå 1929
Like etter at Vakkerstølen var ferdigbygget, fartet
jeg en del rundt i terrenget for bl.a. å finne en let-
tere rute enn Storløypet mellom Reindalseter og
Vakkerstølen. En dag gikk jeg alene fra Reindals-
eter opp i østre Reindalen – inn i Reindalshola,
fulgte reisvarder – de førte forresten på avveie så
jeg kom fram til stupet mot Ulvådalen. Ulldalsbre-
ene, kaller de terrenget her. Nå så jeg en mulighet
for å komme en snarvei ned i Ulvådalen, men ter-
renget var stygt. Jeg kunne klatre bart fjell ned til
bunnen av en delvis islagt slukt og uten vanskelig-
het komme ut av slukten. Men nedstigningen?
Jeg ble sittende en lang stund og overveie dette.
Faremomentet var der, men å gå breene opp i høy-
den til Storløypet var lite fristende. Naturligvis skal
man vise stor forsiktighet når man går alen, det er
jo en god og riktig ABC-regel for en fjellvandrer.
Men når man øyner en snarvei, tar man så altfor
lett en sjanse.
Fornuften seiret. Jeg måtte snu og begynte den
tunge oppstigningen over breer for å komme inn
på Storløyperuta. Været var heller ikke så lovende,
så gangtempoet måtte økes. Jeg slet meg oppover
og kom til slutt ned i Ulvådalen. Nå kunne jeg ha
gått over «bykset» i elva og fulgte den vardede rute
til Vakkerstølen, men jeg fryktet elva fra Børre-
botn som kan være lei å vade. Jeg fortsatte derfor
på elvas sydside og mente at dette måtte være en
snarvei. Det var et kjedelig myret vandreterreng,
flere små tjern stengte veien, så jeg måtte ta lange
omveier, og i bløtt terreng tar slikt på kreftene. Nå
angret jeg sårt at jeg ikke hadde gått over «bykset».
Uvådalsvatnet lå fremdeles langt borte og nå var
jeg trett.
Det led på dag og humøret også dalende. En får
så forbistret lyst til å prate med folk. Men hvor der
de? Som jeg nærmet meg en av haugene som sten-
ger utsikten til det forjettede Ulvådalsvatn, så jeg
et vesen begynne oppstigning på nærmeste haug.
At det var et menneske, var jeg ikke i tvil om, svart
stakk og tydelig hvitt hodeplagg. Jeg satte farten
opp, jublet, vinket og ropte høyt for å påkalle opp-
merksomhet. Nådde haugen, men ikke et levende
vesen var å se. Satte ryggsekken fra meg og tok
en rundtur, søkte både høyt og lavt, hauket påny,
snakket ganske rolig og fornuftig – men intet svar.
Skuffet måtte jeg dra avgårde og nådde Ulvådals-
vatn, hvor jeg var heldig å få tilkalt en båt som satte
meg over til Vakkerstølen. Her var Ola Brøste og
venn ankommet, og vennen ga meg en herlig skra-
pe fordi jeg gikk alene i fjellet.
Jeg ble ikke kvitt tankene på dette kvinnemen-
nesket som jeg så tydelig hadde sett. Neste dag
drog jeg inn til gamle Marit Alnes som setret på
Trollstølen, for å høre om noen av hennes folk
kvelden i forveien hadde vært over på elvas andre
side. Marit benektet dette ganske bestemt og ble
nesten sint da jeg tvilte på hennes opplysning. De
kunne nå heller ikke å ha kommet over elva uten
båt, o g den fantes ikke på den andre siden på den
tid da jeg passerte.
Jeg fortalte henne nå om min opplevelse, men
hun kunne ingen forklaring gi. Så det måtte være
Huldra jeg hadde sett.
Jac.
P.S. jeg fant senere en lettere overgang. Den er be-
skrevet i Randersboka, rute nr. 15 b.
