Rusle langs vegkanten og
plystre og tygge på eit strå?
Stikke beina i ein klukkande
liten bekk og sprette løve-
tann? Setje seg i sola rett
utanfor husveggen og gjere
ingenting? Ete lenge på ein
fortausrestaurant i Italia?
Ei hengekøye på ei gresk øy
med turkis hav i halve syns-
feltet? Ligge på eit svaberg
og tørke etter ein symjetur i
sommarvarm sjø? Den gam-
le familiehytta utan vatn og
straum?
Sommarferie. Ordet er for mange syno-
nymt med sol og late dagar. God tid og
lange, lyse døgn. Sjølv om realiteten ofte
kan vere annleis. Regn. Mygg. Brenn-
manetar. Krangel. For tett program. For
mange slektningar. For sure jordbær. For
brune sniglar. Og likevel, det er noko
med sommarferien som realitetane,
om dei er aldri så harde, aldri greier ta
livet av. For vi har dei same ubøyelege
forventningane kvart einaste år om at vi
denne sommaren skal finne att kjensla
frå barndommen. Kjensla av æve. Av
endelaus sommar. Kvifor er det slik? Kva
er det eigentleg med sommarferien?
Pust
4