23
og dansa oppover heistraseen. No er der skilt som
sier at slikt er ulovlig, men jeg gjorde det jo ikke ak-
kurat med vilje. Familien har også alltid hatt fugle-
hunder av det energiske slaget, og da må man jo ut.
Hva har familiehytta på Drabløsstølen (Fjellsætra) be-
tydd for ditt friluftsliv?
Veldig mye! Den har alltid vært basen, sommer
som vinter, og terrenget der er så variert at der er
noe for alle. Hvis jeg sier at jeg skal «på fjellet» så
er det dit jeg skal, alle andre fjell spesifiseres med
navn. Før i tida gikk de fleste oppover der, det var
ikke så mange runder rundt vatna akkurat, og da
far min jobba på Raufoss en vinter tidlig på 70-tal-
let og vi gikk skitur innover i skogene der er jeg
blitt fortalt at jeg en gang spurte «Kommer vi aldri
opp?». Så jeg var nok tidlig av den oppfatning at
turer skulle gå oppover før belønningen kom i form
av herlig skikjøring nedover.
Hva slags type tur gjør du når du vil være helt alene?
Da finner jeg meg ei grotte og stenger heile verden
ute, haha. Neida, det gjør jeg ikke. Her er ikke så
mange grotter å gå i her omkring, heller. Jeg går sam-
me type turer aleine som sammen med andre, men
velger gjerne kjente mål. Men det er ikke så ofte jeg
vil være heilt aleine. Det er jo kjekkest å være flere!
Noe du er stolt over å ha gjort i naturen på egen hånd?
Tja, stolt og stolt.. Jeg er egentlig mest fornøyd med
at jeg mestrer et ganske stort spekter av naturen
vår, både med tanke på terreng og værforhold. Det
gjør meg trygg når jeg er ute, og gjør at jeg kommer
meg ut uansett forhold (vel, nesten, da..). Men når
det er sagt så husker jeg fortsatt hvor stolt og for-
nøyd jeg var med meg selv første gangen jeg gikk
aleine på ski fra hytta til Furua som 9-åring! Furua
var ei stor furu, et landemerke på Fjellsætra, som
dessverre blei saga ned av en gjeng pøbler en gang
på 80-tallet.
Hvilke turer står øverst på din private ønskeliste?
Jeg bruker egentlig å si at jeg ikke har noen liste,
men går etter innfallsmetoden og det som er kjekt
her og no. Men når det er sagt så har jeg veldig lyst
til å gå på Stålberghornet av en heilt spesiell grunn,
og så har jeg lyst til å gå mer i Sykkylven og Hurrun-
gane og Lofoten, og kanskje til og med reise tilbake
til Nepal en gang. Jeg var der i 2011 og det ga virke-
lig mersmak. Så «lista» kan gjøres lang, men det
letteste å få til i en hverdag med full jobb og barn
er det nærmeste – og det vi har rundt oss her er jo
en gedigen godtepose! Så det er bare å komme seg
ut og nyte!
På Facebooksiden din deler du flotte bilder fra turer
både høyt og lavt, nært og fjernt. Hva betyr fotografe-
ringen for deg?
Det er nesten ikke en skikkelig tur hvis ikke kame-
raet er med, fordi jeg blir gående å tenke på alle de
gode motivene jeg ikke får tatt med meg hjem. Jeg
tar bilder av ting i naturen som er morsomme, fine,
rare, vakre, som mer formidler øyeblikk, sted og
detaljer heller enn turen som sådan. Jeg legger ut
bilder på Facebook for å vise hvor fint det er ute, og
kanskje å inspirere venner til bruke naturen mer.
Det er flere som har sagt at de blir inspirert av å se
bildene mine, og det er jo veldig kjekt.
Hva synes du er den viktigste forskjellen mellom å gå
på tur som privatperson og som turleder?
Jeg synes ikke det er så veldig stor forskjell, egent-
lig. Som turleder passer jeg litt mer på, prøver å
se/snakke med så mange av deltakerne som mulig
og prøver å fortelle litt om området vi er i. Og så
har jeg mer førstehjelpssaker i sekken! De har jeg
heldigvis ikke fått bruk for så langt. Men det blir
definitivt tatt færre bilder når jeg er turleder enn
når jeg går privat. På private turer kan jeg gjerne
gå en omvei bare for å se hvordan det er «bak den
haugen» og lar meg distrahere av dyrespor og rare
steiner. Å følge dyrespor på ski i planta granskog
er det kanskje ikke så mange som gjør, men det er
faktisk morsomt! Anbefales, men jeg ville nok ikke
tatt med ei gruppe på noe slikt… Og så bader jeg
nok mer når jeg ikke er turleder.
ÅST er overbegeistret over hvor mye du stiller opp og
bruker av din fritid til fellesskapets beste. Hva moti-
verer deg?
Det er jo ikke noe offer, akkurat. Det er bare kjekt
å være med, og jeg får så mye tilbake i form av nye
venner og fine turer. Da jeg begynte på igjen å gå
i fjellet etter mange års fravær gikk jeg ofte med
ÅST, særlig på turer jeg hadde lyst til å gå, men som
virket litt skumle eller lange. Så ballet det på seg og
jeg endte opp som turleder selv. Kjekt det, å kunne
gi litt tilbake også.
