14
Torsdag var veien fra Brøstet til Tunga uten skispor.
Teten måtte brøyte spor i tung snø, og været var
mildt. I tregrensebeltet møtte vi frisk vind og snø-
vær. Etter ca. 6 timer kom vi oss inn på Pyttbua
akkurat før vi mørknet ute.
Nordgående gruppe fikk atskillig mer snø. Al-
lerede fra Grotli Hotell merket man dypsnøen, og
den skulle bli stadig dypere. På Viksvatnet målte de
ikke mindre enn en meter med nysnø! Løypebrøy-
tinga krevde «sin mann», snøen var både dyp og
pakket. Dette gjorde at den 14 km lange turen inn
til Danskehytta tok hele 7, 5 timer. Det var godt og
mørkt da de kom frem, og «middagen» ble servert
på hemsen godt etter midnatt.
På Pyttbua opprant fredag med merkbar vind
og gløtt av sol. Klokka ti var alle klare med sekken
på ryggen og skiene på beina. Uværet slo for alvor
inn på turen opp mot skavlen før Radiovatnet. Vi
ble bombardert av vindkuler fra alle sider, og flere
måtte ta støttesteg for å holde seg på beina. Videre
inn over Radiovatnet økte vinden enda mer, og
snøføyka hindret all orientering. Noen varder duk-
ket riktignok opp, og forsvant, men i all hovedsak
gikk vi på GPS. Kulingen kunne godt være kategori
«sterk» som betyr hastighet på 17-20 meter i se-
kundet. Først på rutas høyeste punkt lettet været
noe. Vi fikk et gløtt av Naushornet og Tordsnose, og
morgendagens rute over til Danskehytta. Bak buffer,
skibriller og hetter dukket smilene ansikter frem.
Utenfor Danskehytta blåste det også fælt på
fredag. Ruta over til Veltdalshytta er 23 km lang,
høydeforskjellen er ca. 500 meter. Snøen var skik-
kelig dyp og pakket. Vinden var på grensa til storm
i kastene. Gruppa hadde hatt en lang tur dagen før.
Natta hadde vært i korteste laget. Gruppen valgte å
bli værende på Danskehytta. De fordrev tiden med
snømåking, fylte opp lagrene med ved, laget seg
gode måltider og oppholdt seg utendørs i vinter-
blåsten. Kvalitetshygge!
Utover fredagen speidet gjengen på Veltdals-
hytta etter nordgående gruppe. Været dro seg yt-
terligere til etter middagen. Vi skulle jo møte de
andre der! Vi skulle bytte bilnøkler slik at vi kunne
finne bilene på Grotli. Hvis ikke de andre kom kun-
ne vi jo ikke gjennomføre turen! Hadde de startet
fra Danskehytta? Hadde de snudd? Hadde de søkt
ly under veis? Hadde de gravd seg inn i en skavl?
Hadde de blitt værende på hytta? Trengte de hjelp?
Slike spørsmål dukket opp i mellom speidingen, vi
var jo avhengig av hverandre! «Intet hørt, alt vel»
er telegramstilen fra gammelt av, og vi som ventet
på Veltdalshytta slo oss til ro med det. Vi måtte
gjøre våre egne valg, basert på egne vurderinger.
Begge gruppene hadde med nødpeilesender, og
i tilfelle ulykke ville hele redningsapparatet blitt
iverksatt. Turlederne på begge gruppene har i til-
legg god kompetanse om vinterfjellet. Sørgående
gruppe var ikke særlig bekymret.
