9
Stor var forundringen da jeg etter div. unna-
bakker sto foran en «ruin», egentlig to ruiner og
en temmelig bratt styrtning mot dalen.(Rødalen)
Jeg tok av meg skiene og begynte å gå nedover. Det
ble uframkommelig bratt, grønne isfall hang utfor
hamrene og det ble vanskelig å få fotfeste i skaren.
Og det begynte å mørkne. Heldigvis hadde jeg for-
nuft nok til å snu.
Tlbake til ruinene. (så vidt jeg har forstått var
disse endepunkt for TK-taubane ved Kassane i
forbindelse med Viksvatn-utbyggingene) En skavl
hadde lagt seg inntil en av veggene og dannet et lite
tak. Dette ble mitt leie for natten. Det blei skikkelig
kalt, men været var godt, og med en god sovepose
og en sjelden klar stjernehimmel over meg, hadde
jeg det ikke så verst. Litt mat hadde jeg også, og en
liten spritkoker hvor jeg freste litt medbragt bacon.
En røysekatt dukket opp og fikk svoren. Omsider
sovnet jeg med spørsmålet surrende inne i hodet:
Hvor var jeg?
2. Påskedag
Ja, hvor var jeg? Oppover mot det som jeg i dag vet
heter Fetegga går ei forsenkning. Dit måtte jeg.
Sekk blei pakka og på med skiene. Fortsatt godt
vær, så det var ingen nød. Kommet opp på kanten
ligger et ubeskrivelig panorama av tinder og breer
brettet ut mot Nordals- og Geirangerfjell. Og der
ligger forsyne meg Lodalskåpa og «Josten». Så fal-
ler blikket ned i dalen og der ser jeg noe mennes-
keskapt; en el-linjetrasé. Et enkelt resonnement
forteller meg at denne må føre til mennesker.
Men det er langt og bratt dit ned, så av med
skiene som ble surret til sekken, og derpå begynte
jeg en baklengs nedstigning. Hvor mange hundre
steg jeg sparka meg nedover har jeg aldri regnet på,
men i høydemeter er det i overkant av 300. Jeg hus-
ker ennå krampen i lårene og redselen for å gli ut.
Og hva skulle jeg ikke ha gitt for isøksa mi her!!
Men ned kom jeg og livet kom nok en gang
«inn fra høyre». Nå dro jeg forbi det ordentlige
Fetvatnet, unnabakke ned til Kaldhussætervatna.
Og jeg kjente røyklukta fra Kaldhusseterhytta, jeg
var ulidelig tørst og gledet meg til mat og bøttevis
vann å drikke. Men så: Stengt hytte da jeg kom
fram!. Betjeningen var dratt for påsken!
Nå sto jeg ned Kaldhusdal-kneika, gikk innom
og banka på i stova hos Olav Kaldhusdal. Da han
åpna døren spurte jeg om jeg kunne få litt vatn å
drikke.
«Kom inn, kom inn»,
sa han. Det var her-
lig å kunne sette seg på en stol og få slukket tør-
sten. Men Olav insisterte på at jeg skulle ha kaffi og
nokke å bite i. Når sant skal sies, det var uendelig
godt å få strukket beina i ei lun og varm stove. Han
lurte på hvordan jeg hadde kommet meg ned og om
det var mye snø i fjellet. Og jeg visste at dette var
en person som både bodde i, kjente og leste fjellet
på en annen måte enn vi «amatører» som sneiet
innom fjellheimen for opplevelsens skyld.
Så du tørde å kome ned frå Kaldhussetra i dag
då?
Ja?? Oss gjenge å venta Litlejordfonna»,
sa Olav.
Jeg måtte bare medgi at det var godt jeg ikke visste
noe om det. Mens vi satt slik å prata, hørte jeg et
bulder og koppene klirret svakt på asjettene. Det
høres ut som om ho går nå, sa jeg litt spent. Olav
sat framoverbøyd uten å foretrekke ei mine:
«Nei,
ditta e berre en liten spir attom huset.»,
sa han rolig.
Etter dette gode møtet endte påsketuren 1964.
Resten er prosaisk; på ski og til fots ned til Ta-
fjord, siste båt til Valldal var gått, og natta blei til-
brakt i et kaldt rom på pensjonatet hos presten.
Kåre Walderhaug.
Påska 1954 på Pyttbua. Foto Kåre Walderhaug.
