10
ÅST sett fra Kristiania
En inhabil tekst om verdens beste forening
Av Eivind Eidslott
JEG HAR BLITT BEDT om å skrive en tekst hvor
jeg ser ÅST litt utenfra. I fysisk forstand er ikke
dette noe vanskelig. Jeg bor ca. 600 000 meter fra
Standalhytta, i en by som er omringet av flatmark
og skog.
Folk som bor her har ikke studert Kolåstind fra
toppen av Nøre Sætretind en skyfri dag i begyn-
nelsen av mai. Folk som bor her tror Slogen er et
maleri, et kunstverk, en illusjon. Folk som bor her
har gjerne spist soft-is i Geiranger sentrum, men
har aldri gått i fjellsida – høyt over den speilblanke
fjorden – til Gomsdalen. Folk som bor her har ikke
lest bøker av Sakarias Ansok, fyrt opp i vedovnen
på Vellesetra en iskald januarkveld, drukket cappu-
ccino på lekteren i Brosundet. Folk her har ikke ba-
det i Hjørundfjorden etter å ha stått på ski ned fra
Skårasalen. De vet ikke at man absolutt bør stikke
oppomNaushorn på fotturen mellom Veltdalshytta
og Reindalseter, og at du bør legge denne turen til
en torsdag, for torsdager serveres det potetball på
den betjente hytta. De vet ikke at potetball er det
beste som fins – og at bacalao kommer på andre-
plass.
Med andre ord: herfra er det lett å se ting litt
utenfra.
HVIS MAN SKAL forsøke å se ÅST litt utenfra,
så kan det – i tillegg til å bo i denne byen omringer
av flatmark og skog - lønne seg å samarbeide med
en førsteamanuensis ved Sosialantropologisk insti-
tutt.
La oss si at sosialantropologen Nora ble sendt
ut på et 90 dagers feltstudium hos ÅST. Hvordan
burde hun forberede seg?
Først og fremst burde Nora kle seg opp i De-
vold-ull (både underbukse, stillongs og trøye bør
kjøpes på fabrikkutsalget i Langevågen), Gore-
Tex-jakke (ikke ny, den må være litt brukt og skit-
ten), fjellbukse med forbløffende mange lommer,
fjellstøvler (den mykeste varianten som fortsatt er
stegjernskompatibel), en DNT-lue hvor designet
består av en milliard små T-er og en anatomisk
dagstursekk med snusfornuftig innhold.
For å forberede seg på ett års smalltalk med
sunnmøringer burde Nora se gjennom samtlige
episoder av «Der ingen skulle tru at nokon kunne
bu», lese tre årganger av både Møre og Møre-Nytt,
se den nye katastrofefilmen «Bølgen», studere års-
regnskapet til Ulsteingruppen, lytte til band som
The Margareths og Highasakite, pugge navnene til
spillergruppen i AaFK og google viktige stikkord
som «Gange-Rolv», «fogderistrid», «oppussing av
trappene til Fjellstua», «sprenging av Fuglefjellet»,
«Sukkertoppen», «nasal», «minikraftverk», «Ivar
Aasen», «monstermaster», «IKEA på Moa» og
«spise skilpadde på Walderhaug bakeri og kondi-
tori lørdag formiddag».
HVILKE FUNN VILLE sosialantropologen
Nora trukket fram i sluttrapporten sin etter det tre
måneder lange oppholdet hos ÅST? Sannsynlighe-
ten er stor for at hun ville lagt vekt på noen av disse
mer eller mindre tilfeldige observasjonene:
• En forunderlig stor entusiasme for ferjer. Med-
lemmer i ÅST snakker ofte svært romantisk
om ferjesamband som for eksempel Solavågen-
Festøya, Magerholm-Sykkylven og – ikke minst
– sambandet Store Standal-Trandal-Sæbø-Lek-
neset. Kvaliteten på kaffe og/eller sveler om
bord kan lett skape langvarige samtaler hvor
utenforstående faller av underveis.
