7
Det er påske, datoen er onsdag 25 mars
1964, det er seint på dag og mørket er i
ferd med å innhente meg i bakkene fra
Stuguflåten mot Brøste. Det er kaldt, ski-
ene gir godt feste, men finner jeg ei seng
for natta?
Av: Børre Vegsund
Så ser jeg lys i et vindu, knakker på døra, litt et-
ter blir den åpnet. Det er en kar i døråpninga, litt
opp i åra, men han ber meg komme inn. Jo, jeg
kunne godt få overnatte på loftet hvis jeg hadde
sovepose. Og det hadde jeg.
«Pipa lek litt, men e
fire med bjørkeved og det e’kje ilt fer augom».
Det
var en trivelig mann, ungkar. Kaffe og en god prat
blei det også før jeg tørna inn. Tross ei litt lekk
pipe, et slør av røyk og lukt av tørr bjørkaved, sov
jeg godt på loftet.
Skjærtorsdag
Neste morgen fikk jeg kaffe og en enkel frokost.
Han viste meg grensene for garden , fortalte om
gardsdrifta, om jakt og fiske, før jeg kom meg av
gårde. Å betale for oppholdet var det ikke snakk
om. Jeg takket pent for meg og daffet av gårde i
nydelig solskinn innover Brøstdalen med det klas-
siske motivet av Karitind og Pyttegga på netthinna.
Herlig!
Pyttbua dukket fram der den skulle. Overras-
kende nok ikke overfylt, for det kunne den være
rundt påsketider i de åra. Men mat, varme, prat
med hyggelige mennesker om løyper, vær, smur-
ning ble det før en krøp i posen.
Langfredag
Samme gode været. Jeg gikk libero oppover mot
Benkehø og Torsvatn med mål Torsbu. I ettertid
har har jeg fundert på hvorfor jeg gikk aleine denne
påsken; vanligvis var Arnvid og/eller Idar fast føl-
ge på slike «ekspedisjoner». I bakhodet hørte jeg
DNT’s ruteinspektør Claus Helbergs påskeforma-
ninger: Gå aldri alene i fjellet..( Få har vel gått så
mye og alene som han over tregrensa) Men noe må
man jo ha å tenke over langs det uendelige isflaket
som heter Torsvatnet.
Brefører fra DNT i 1960 årene.
Børre Vegsund.
