11
• En levende diskusjon rundt temaet
Tafjordfjella vs. Sunnmørsalpene.
Historisk sett har Tafjordfjella fått
mest oppmerksomhet i ÅST. Her
er det flest hytter, flest merkede
stier og flest folk. Men akkurat nå
seiler Sunnmørsalpene i medvind.
Det snakkes, skrives og vandres
Hjørundfjorden rundt. Patchell-
hytta bygges stadig større og har
snart 600 sengeplasser. Det eneste
som mangler nå, er en merket rute
fra Hjørundfjorden til potetball-
middagen på Reindalseter. Gjerne
med to nye hytter underveis.
• En pågående debatt om hvor mange
medlemmer man egentlig kan få.
Har ÅST nådd sitt maksimale med-
lemstall? Eller er det mulig å re-
kruttere flere? Ifølge ferske, interne
undersøkelser oppgir 38 764 sunn-
møringer at de er ÅST-medlemmer
i sosiale lag og på sosiale medier.
Det faktiske tallet er ca. 6000. You
do the math, som de sier i utlandet.
• Et eventyrlig ønske om å få et fjell på 2000-me-
ter i Møre og Romsdal fylkeskommune. Skuf-
felsen over at Pyttegga reiser seg kun 1999 me-
ter over havet – ikke 2000 meter – er nesten
ikke til å holde ut. Sosialantropologen ville av-
slørt at ÅST er i ferd med å spesialbestille en
ny satellittoppmåling hos NASAs International
Department of Measurement of Mountain Alti-
tudes for å avgjøre Pytteggas høyde én gang for
alle.
• Et evig spørsmål om hvorfor Torsbu ikke eies
av ÅST. Det ligger ei hytte i Tafjordfjella som
av en eller annen grunn ikke er ÅSTs eiendom.
Den eies av DNT Oslo og omegn. Sosialantro-
pologen observerer at dette temaet diskuteres
– hviskende – under enkelte ettermiddagsturer
til Sukkertoppen.
• Et uforståelig inntak av utgått mat på hytte-
dugnader. For en sosialantropolog er dugnads-
arbeidernes frivillige innsats – helg etter helg,
ferie etter ferie – imponerende i seg selv. Når
det viser seg at dugnadsarbeiderne frivillig spi-
ser utgått mat fra proviantrommet underveis i
dugnadene, blir det ekstra fascinerende.
• En evig jakt på førsteutgaven av Kristofer Ran-
ders´ guidebok «Søndmøre» i landets anti-
kvariater. «Det fins bare én bok», pleier mange
ÅST-medlemmer å si. «Og det er Randers-
boka.»
MEN HVA VILLE vært sosialantropologens
hovedfunn? Hvilken hovedtendens ville hun prio-
ritert å skrive om? Jo, sannsynligvis ville hun truk-
ket fram ÅST-medlemmenes inderlige kjærlighet
til regionen de bor i. En kjærlighet som strekker
seg fra Runde fyr til toppen av Råna, en varme som
dirrer i gresset utenfor Tyssenaustet en midtsom-
merdag, en patriotisme som går som en rød tråd
gjennom fellesturene, stimerkingen, hyttesnekrin-
gen, årsmøtene, ungdomsgruppa, turgruppa, seni-
orgruppa, Barnas Turlag og Patchell Fjellsport.
Sosialantropologen måtte nødvendigvis forlatt
sitt akademiske språk for å beskrive akkurat dette
funnet. Hun måtte funnet en annen sjanger for
å skildre virkeligheten, for å få fram det gode
poenget.
Kanskje et dikt.
Eller en sang.
Eller et jubelrop, høylytt, med påfølgende ekko
mellom pinaklene i Molladalen.
